Konklusjonen å si på. Dette kan videre

Konklusjonen på den
rettslige hovedproblemstillingen blir dermed at Peder Ås kunne overdra
gjeldsansvaret til Lars Holm.

Jans manglende
motsigelser overfor Lars og Peder, samt brevene hvor han uttrykkelig avviser
forslaget om betalingsutsettelse, men ikke nevner gjeldsovertagelsen, gjør at
det her konkluderes med at Jan har gitt Lars og Peder en rimelig grunn til å tro at gjeldsoverdragelsen var i orden.

We Will Write a Custom Essay Specifically
For You For Only $13.90/page!


order now

Videre kan det rettes
oppmerksomhet mot det faktum at Lars så senere ba om betalingsutsettelse
overfor Jan. At Jan responderte på dette utelukkende ved å avvise forslaget om
betalingsutsettelse, men uten å videre nevne gjeldsoverdragelsen som sådan, kan
ha gitt Lars og Peder en ytterligere forventning om at debitorskiftet var i
orden. Det var først og fremst betalingsutsettelsen Jan hadde noe å si på.
Dette kan videre tale for at Jan ved sin adferd hadde skapt en berettiget
forventning om at han hadde godtatt gjeldsoverdragelsen.

Ut fra faktum kan det
utledes at Lars, etter at avtalen med Peder var inngått, sendte melding til Jan
og informerte ham om den. Det fremgår videre at Jan ikke svarte på denne
meldingen. Dette kan ikke i seg selv sies å være et tilstrekkelig sterkt
indisium på at Jan har godtatt avtalen om debitorskifte. Imidlertid fremgår det
at Jan heller ikke motsatte seg den nye debitoren over et tidsrom på vel 2
måneder. Dette kan tale for at Jan ved passivitet har gitt Lars rimelig grunn til å tro at han har
godtatt gjeldsovertakelsen.

I Rt. 2000 s. 969 (Marine
Harvest) gjaldt saken en overdragelse av leveringsplikt på smolt (dvs. unger av
anadrome laksefisk). Kreditor bestred at denne overdragelsen kunne gjøres, men
retten kom til at kreditors konkludente adferd hadde godtatt debitorbyttet. Fra
denne dommen kan det utledes at kreditors eventuelle samtykke, ikke
nødvendigvis trenger å være uttrykkelig fremsatt. Det avgjørende må være
hvorvidt kreditor har opptrådd på en slik måte at debitor har fått rimelig grunn til å tro at kreditor har
godtatt ny debitor.

Den alminnelige
hovedregelen i norsk rett er at debitorskifte, nærmere bestemt
gjeldsovertakelse, ikke kan skje uten at kreditor samtykker. En slik regel har
de beste grunner for seg, ettersom en fri adgang til å overdra gjeld,
potensielt ville kunne utgjøre en betydelig risiko for kreditor.

Løsningen på den
rettslige problemstillingen må besvares ut fra ulovfestet rett, basert på
rettspraksis og juridisk teori.

Den rettslige
hovedproblemstillingen blir om Peder Ås kunne overdra gjeldsansvaret for lånet
til Lars Holm.

Jan Rud hevder at Lars
inne kunne innfri kravet ved motregning, da hans krav rettet seg mot Peder.

Tredje
tvist:
Sakens
parter er Peder Ås, Lars Holm og Jan Rud.

Konklusjonen på den
rettslige hovedproblemstillingen blir dermed at erstatningskravet fra Lillevik
kommune er foreldet overfor Lillevik Bygg, men ikke for Hans Tastad.

Sammenholdes dette
utgangspunktet med den alminnelige foreldelsesfristen i § 2, vil tiden fra
misligholdet viste seg til erstatningskravet ble gjort gjeldende, være 2 år og
2 måneder. Dette tilsier at erstatningskravet ikke er foreldet overfor Hans
Tastad.

Hans Tastad var leid inn
som kommunens rådgivende ingeniør og konsulent i byggefasen av idrettshall-konstruksjonen.
Ut fra den dom som ble avsagt i Rt. 2000 s. 679 vil således misligholdet for
Tastad, først inntre på det øyeblikk når virkningen viste seg. I dette
tilfellet viste virkningen av misligholdet seg ved brannen som oppsto 17. mai
2015. Utgangspunktet for foreldelsesfristen vil således måtte regnes fra denne
dato, for Tastads del.

Imidlertid vil det her
være nyttig å se hen til Rt. 2000 s. 679 (Idealdommen). I denne saken hadde en
bankkunde plassert en del penger i usikre høyrenteinnskudd i et
investeringsselskap, som så senere måtte innlede gjeldsforhandlinger. Retten kom
til at banken var erstatningsansvarlig pga. uaktsomhet ved finansiell
rådgivning. Ut fra resultatet og rettens uttalelser kan det legges til grunn at
for kontrakter som gjelder rådgivning, vil misligholdet inntre først når
virkningen oppstår.

Sammenholdes dette
utgangspunktet med fl. § 2 om at foreldelsesfristen er 3 år, vil
erstatningskravet fra Lillevik Kommune være foreldet overfor Lillevik Bygg og
Hans Tastad. Dette tilsier at Lillevik kommune ikke kan gjøre erstatningskravet
gjeldende pga. av at fristen er utgått.

Av faktum fremgår det at
idrettshallen ble ferdigstilt og overlevert til kommunen den 1. juli 2014. På
dette tidspunkt var de aktuelle varmepumpene, hvis inneholdt en
produksjonsfeil, naturlig nok en del av bygget. Følgelig vil misligholdet av
kontrakten være inntrådt allerede på tidspunktet for overlevering. Dette
tilsier at foreldelsesfristens utgangpunkt vil være den 1. juli 2014.

En alminnelig språklig
forståelse av ordlyden tilsier her at foreldelsesfristens utgangspunkt vil være
det øyeblikk hvor misligholdet var et faktum.

For å avgjøre hvorvidt
foreldelsesfristen er overholdt eller ikke, må foreldelsesfristens utgangspunkt
fastslås. Av fl. § 3 punkt 2, fremgår det at for de krav som oppstår som følge
av mislighold, skal utgangspunktet for foreldelsesfristen regnes fra «den dag
da misligholdet inntrer».

Det fremgår av fl. § 2 at
den «alminnelige foreldelsesfrist er 3 år». Dette er lovens utgangspunkt, og
gjelder så langt ikke annet følger av lovens bestemmelser.

Loven som kommer til
anvendelse er foreldelsesloven, lov av 18. mai 1979 nr. 18 (heretter i det
vesentlige fl.).

Den rettslige
hovedproblemstillingen er om erstatningskravet fra Lillevik kommune er
foreldet.

Lillevik Kommune anfører
at Lillevik Bygg og Hans Tastad er erstatningsansvarlige som følge av brannen.
Lillevik Bygg og Tastad anfører på sin side at erstatningskravet er foreldet.

Andre
tvist:
Tvistens parter er Lillevik kommune og Lillevik Bygg, samt Hans Tastad.

Konklusjonen på den subsidiære
problemstillingen må dermed bli at Lillevik kommune ikke kan motregne etter §
26.

Fra faktum fremgår det
uomtvistelig at Lillevik kommune gjorde motkravet gjeldende etter at de fikk
kunnskap om avhendelsen av hovedkravet. Vilkåret i § 26 første punktum vil
følgelig ikke være oppfylt.

Formålet med dette
vilkåret er at motregneren ikke skal oppnå en bedre stilling i forhold til
cesjonaren enn han var i overfor cedenten.

En alminnelig språklig
forståelse tilsier at her at motregner må ha hatt positiv kjennskap til cesjonen
for motkravet ble stilt overfor cesjonaren.

Det springende punkt blir
dermed først hvorvidt Lillevik kommune gjorde motkravet sitt gjeldende før de
«fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om» den.

Av bestemmelsens første
punktum fremgår det at motregning kan gjøres gjeldende dersom motregner gjorde
kravet sitt gjeldende «før han fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke
om henne». Videre følger det av annet punktum at dersom motkravet ikke var forfalt
før cesjonen må det forfalle «seinast samstundes med hovudkravet».

Subsidiært
kan det drøftes hvorvidt vilkårene for motregning etter bestemmelsen i
gjeldsbrevloven § 26 er oppfylt.

Ettersom alle vilkårene
for motregning er oppfylt, må konklusjonen på den rettslige
hovedproblemstillingen bli at Lillevik Kommune kan gjøre motregning i kravet
som forfalt til betaling den 15. april 2016.

Det fremgår klart ut fra
faktum at motkravet Lillevik kommune gjør gjeldende overfor Glittertind Finans
forfalt den 15. april, og at datoen for motkravet ble gjort 1. mai. Følgelig
vil kravet være forfallstiden ha kommet. Videre er det også klart at kravet
Lillevik kommune påtok seg som kausjon, har nådd sin frigjøringstid ettersom
man etter glb. § 5 står fritt til å «betala so snart han vil» der ikke annet er
avtalt. Konklusjonen må dermed bli at vilkåret om at kravene må være
oppgjørsmodne, er oppfylt.

I dette vilkåret ligger
det at motkravet må ha forfalt, at frigjøringstiden for hovedkravet har vært. Dette
vilkåret begrunnes i det faktum at motregning ikke skal gi noen av partene en ensidig
rett til å fravike de oppgjørstidspunktene som er fastsatt mellom fordringene.

Avslutningsvis er det et
vilkår om at kravene må være oppgjørsmodne.

I den foreliggende saken
har Lillevik Bygg overdratt sine fordringer til Glittertind Finans. Men
ettersom det er tale om et kjøp av fordringer, og dette er gjort før kravet om
motregning fremsettes, vil det ikke gå utover gjensidigheten mellom partene.
Det vil således være et krav som består fortsatt mellom Lillevik Kommune og Lillevik
Bygg, men som Glittertind finans så senere vil måtte dekke gjennom erstatning
til Lillevik Bygg. Dette tilsier at vilkåret om gjensidighet er oppfylt.

Dette vilkåret er i den
juridiske litteraturen blitt diskutert hvorvidt skal gjelde. Bergsåker
fremhever bl.a. i sin Pengekravsrett,
3. utgave, at vilkåret kan kritiseres. Imidlertid er det ut fra rettspraksis
klart at gjensidighetsvilkåret gjelder de lege lata. Se i denne sammenheng
bl.a. Rt. 1928 s. 88, hvor Høyesterett uttalte betingelsen for å kunne forlange
motkrav er at «motkravet har sin oprindelse fra det somme forhold som som
begrunder hovedfordringen», jf. s. 886.

Med dette vilkåret menes
at kravene er nødt til å bestå mellom de samme to partene.

Videre er det et vilkår
om at kravene må være gjensidige.

I den foreliggende saken
er kravene de respektive pengeytelser Lillevik Kommune og Glittertind Finans
gjør gjeldende overfor hverandre. Penger er komputable da de representerer en
lik verdi, så fremt det er tale om lik valuta, noe som er tilfellet i denne
saken. Vilkåret om at kravene må være komputable må således kunne sies å være
oppfylt.

Trygve Bergsåker
fremholder i sin Pengekravsrett, 3.
utgave at ved dette vilkåret er det sentrale hvorvidt motkravet kan brukes til
å oppfylle hovedkravet. Altså må ytelsene være gjensidig brukbare.

Vilkåret har blitt
etablert gjennom juridisk teori, se bl.a. Arnholm, Obligasjonsrett s. 201, Krüger, Pengekrav
s. 342.

Det avgjørende først blir
dermed hvorvidt kravene i det foreliggende faktum er komputable.

Hvorvidt motregning kan
gjøres gjeldende må videre besvares på bakgrunn av vilkårene som er satt
gjennom juridisk teori og rettspraksis.

Konklusjonen på den
første problemstillingen må dermed bli at kravet om konneksitet er oppfylt.

Det fremgår av faktum at
Lillevik Kommune sto som kausjonist for Lillevik Bygg vedrørende rørleveransene
fra Stålrør AS. Følgelig må partene i dette forholdet sies å være Lillevik
Kommune, Lillevik Bygg og Stålrør AS. Det beløpet Lillevik Kommune sto
ansvarlig for, var således ikke knyttet til Glittertind Finans som sådan, til
tross for at disse var vederlagsberettiget. Imidlertid er det klart at
kontraktsforholdet er samlet omkring oppføringen av biblioteket i Lillevik, og
det fremstår deretter som en helhetlig byggekontrakt. Dette tilsier at det er
en nær nok sammenheng til at kravet om konneksitet er oppfylt.  

Avgjørende blir således
først hvorvidt Lillevik Kommunes kausjonsutbetaling og Glittertind Finans
vederlagskrav oppfyller kravene om konneksitet.

I Rt. 1992 s. 504
(Factoring Finans) gjaldt saken spørsmål om debitor cessus hadde
motregningsrett overfor cesjonaren, i dette tilfellet et factoringselskap.
Førstevoterende uttalte på s. 508 i dommen, at i de tilfeller hvor det dreier
seg om flere avtaler må det kunne «påvises et tilknytningsforhold mellom dem
dvs. avtalene som gjør det rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått i
samme rettsforhold». En alminnelig språklig forståelse taler her for at
Høyesterett har stilt et vilkår om at kravene må være konnekse – dvs. at det må
være en sammenheng mellom dem.

Innledningsvis kan det
her fremholdes at det overordnede prinsipp som gjelder for motregning, kommer
til uttrykk i gbl. § 25. Av denne regelen fremgår det at i de tilfeller hvor
noen avhender et gjeldsbrev «får ikkje mottakaren betre rett enn avhendaren».
En alminnelig språklig forståelse av bestemmelsen illustrerer det alminnelige
formuerettslige prinsipp om at ingen kan gi, selge eller overdra en større rett
enn han selv har.

Den rettslige
hovedproblemstillingen er om Lillevik Kommune kan kreve motregning overfor
Glittrtind Finans.

Loven som kommer til
anvendelse er gjeldsbrevloven, lov av 17 februar 1939 nr. 1 (heretter i det
vesentlige gbl.). Oppgaven vil i tillegg besvares ut fra ulovfestede rettslige
prinsipper.

Lillevik kommune krever å
få motregne det ervervede vederlagskravet som forfalt til betaling den 15.
april 2016.

Første
tvist:
Tvistens parter er Lillevik kommune og Glittertind Finans.

Del II – Praktikumsopgave

 

Bakgrunnen for denne
regelen om at debitor cessus kan gjøre gjeldende motregning mot cesjonaren, kan
søkes i faktum at dersom det foreligger kunnskap om kravet på erververs side,
er det ikke legitimt å avskjære debitor fra å opprettholde dette. Et slikt
synspunkt kan forankres – som tidligere nevnt – i de prinsipper som utledes fra
gbl. § 25, samt tanken om lojalitet og redelighet i kontrakts- og skyldforhold.
At adgangen for omsetning her er annerledes må forankres i det faktum at
omsetningsgjeldsbrev er negotiable. Det fremgår av forarbeidene at denne
motregningsadgangen må betraktes som snever

Imidlertid åpnes det for
å gjøre unntak fra dette utgangspunktet i de tilfeller der hvor cesjonaren
hadde faktisk kunnskap om motkravet, hvilket illustreres av ordlyden «visste».
Her er det altså ikke tilstrekkelig med en forsvarlighetsvurdering hvor det kan
godtgjøres at cesjonaren burde visst. Videre er må cesjonaren ha visst at
kravet som debitor cessus eventuelt skulle kunne gjøre gjeldende, ville
«nyttast til motrekning». I tillegg er det ilagt et krav om at cesjonaren måtte
vite at debitor ville kunne «lida tap» dersom overdragelsen ville hindre at
motregning skulle kunne skje.

For det som er å betrakte
som omsetningsgjeldsbrev, vil det rettslige grunnlaget for motregning følge av
gbl. § 18. Her er reglene vesentlig forskjellige fra det som er tilfellet for
de enkle gjeldsbrev. Forskjellen kan søkes knyttet til de
legitimasjonsvirkninger som gjelder for denne dokumenttypen. Hovedregelen og
det klare utgangspunkt er at det i disse tilfeller ikke kan motregnes.

Bakgrunnen for denne
motregningsadgangen kan igjen kobles opp mot det som ble fremholdt i det
tidligere avsnittet, vedrørende gbl. § 25 og det alminnelige formuerettslige
prinsipp om at ingen kan overdra en større rett enn han selv har. Dersom
cesjonaren skulle kunne unntas motregning fra debitor cessus, ville dette i
praksis bety at hans krav ville blitt større enn det som var tilfelle for den
opprinnelige kreditor. Videre kan de vilkår som følger av § 26 forankres i
lovgivers ønske om å verne om debitor cessus beskyttelsesverdige forventning
vedrørende motregningen.

Hovedvilkåret i første
punktum sentrerer seg rundt stiftelsestidspunktet for det som er motkravet og
debitor cessus kunnskap om cesjonsavtalen. Det kan ut fra dette vilkåret
sluttes at debitor kun kan motregne mot cesjonaren i de tilfeller hvor han har
fått kunnskap om overdragelsen. Som tidligere nevnt følger det to
tilleggsvilkår av annet punktum. For at motregning skal kunne gjøres gjeldende
holder det i dette tilfellet at ett av disse er oppfylt.

Når det gjelder debitor
cessus rett til å motregne overfor cesjonaren, vil det rettslige utgangspunktet
for de enkle gjeldsbrev, være gbl. § 26. Av denne regelens første punktum
fremgår det at debitor kan motregne overfor kreditor «når han vart eigar av
kravet før han fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om henne».
Ordlyden hjemler her det som best kan betraktes som et unntak fra det
gjensidighetsvilkåret som er gjennomgående i motregningsregelverket. Videre
stilles det i bestemmelsens annet punktum et krav om at dersom motkravet ikke
har forfalt før cesjonen, vil det være nødvendig at det forfaller samtidig med
hovedkravet, eller at kravet må være forfalt på tidspunktet debitor fikk
kunnskap. Rent strukturelt opererer § 26 med det som best kan kalles et
hovedvilkår i første punktum, før det følger to tilleggsvilkår i annet punktum.

Motregning kan i korte
trekk angis for å være en oppgjørsform som finner sitt grunnlag i
sedvaneretten. Denne oppgjørsformen gir debitor mulighet til å trekke fra et
krav han har på kreditor i det krav som kreditor har på ham. Bergsåker
illustrerer dette got på s. 235 i Pengekravsrett,
3. utgave, hvor han skriver at dersom «A skylder B 500 kr, og B skylder A 700
kroner … kan kravene avregnes mot hverandre … så langt de dekker hverandre.
Resultatet blir at B etter motregning … skylder A 200 kroner, mens er A er
kvitt sin gjeld til B». Ut fra dette eksempelet kan man kortfattet si at ved
motregning så settes de to respektive kravene opp mot hverandre, og faller bort
så langt de samsvarer beløpsmessig.

Debitor
cessus rett til å motregne overfor cesjonaren

Annerledes er det for
tilfeller som faller inn under § 17. Av denne bestemmelsen fremgår det en rekke
forhold som debitor i alle tilfeller kan påberope seg som innsigelser overfor
cesjonar. Her nevnes det bl.a. der hvor gjeldsbrevet er fremkalt under tvang,
der hvor det er forfalsket eller hvor det er skrevet under av noen andre på
debitors vegne uten at debitor har utstedt en fullmakt. Ut fra ordlyden og
sammenlignet med § 15 må dette kunne sies å være en sterk innsigelsesrett for debitor overfor cesjonaren.

I § 15 første til fjerde
ledd står det skrevet at avhender av gjeldsbrev ikke kan gjøre gjeldende en rekke
innsigelser byggende på mer eksplisitt angitte forhold, f.eks. at gjeldsbrevet
ble avhendt uten debitors vilje etter at han hadde signert på det, at han ikke
har fått det vederlag han hadde krav på mv. Imidlertid følger det av
bestemmelsens femte ledd at dersom mottakeren av gjeldsbrevet kjente til eller
burde ha mistanke om forholdene nevnt i regelens andre til fjerde ledd, vil
debitors innsigelser ikke gå tapt. Bestemmelsen hjemler etter sin ordlyd det
som best kan betegnes som en svak innsigelsesrett
for debitor.

Bestemmelsen i gbl. § 25
vil være en potensiell torn i siden for cesjonaren dersom debitor cessus skulle
inneha eventuelle innsigelser mot det gjeldende kravet, og cesjonaren ikke var
klar over dette da han tok over kravet fra fordringshaveren. Slike eventuelle
innsigelser vil i stor grad bidra til å redusere den faktiske verdien av
kravet. Av hvilke innsigelser som gjelder kan det trekkes frem de som
fremholdes i §§ 15 og 17.

Ordlyden som sier at ved
avhendelse av enkelt gjeldsbrev «får ikkje mottakaren betre rett en avhendaren»
illustrerer det alminnelige formuerettslige prinsipp om at ingen kan gi, selge
eller overdra en større rett enn han selv har. Regelen i gbl. § 25 må ut fra
dette leses i sammenheng med det formelle utgangspunkt om at det gjelder en fri
adgang til å overdra pengekrav på pengekravsrettens område. Dette
utgangspunktet ville ikke vært forsvarbart dersom rettsposisjonen til mottaker
ville forflyttet debitor cessus beskyttelsesverdige interesser.

Innledningsvis kan det
her fremholdes at den overordnede regel for gjeldsbrev er gbl. § 25. Av denne
regelen fremgår det at i de tilfeller hvor noen avhender et gjeldsbrev «får
ikkje mottakaren betre rett enn avhendaren». Dette gjelder som lovens
hovedregel, mens det videre i paragrafen gjøres unntak der hvor «anna fylgjar
av særlege rettsreglar».

Cessus
rett til å fremholde innsigelser mot cesjonar.

Med enkle gjeldsbrev menes de gjeldsbrev som ikke omfattes i gbl. § 11.
De enkle gjeldsbrev må sådan utledes negativt ut fra § 11 pkt. 1 til 4. Dette
kommer til uttrykk gbl. § 24, om dog på en noe upresis måte. Bergsåker
fremholder i sin Pengekravsrett, 3.
utgave at de enkle gjeldsbrev således vil være de gjeldsbrev som ikke
inneholder ordretillegg, jf. § 11 pkt. 2, ikke inneholder pantsettelse etter §
11 pkt. 3, og hvor det heller ikke klart uttrykkes at det er et
omsetningsgjeldsbrev, jf. § 11 pkt. 4.

Et omsetningsgjeldsbrev kan betegnes for å være en undertype av
gjeldsbrevdefinisjonen gitt i det øvre avsnitt. I gbl. § 11 er det vist til
fire ulike typer omsetningsgjeldsbrev, herunder «ihendehvargjeldsbrev», jf. pkt. 1, «ordregjeldsbrev», jf. pkt. 2, «pantobligasjon»,
jf. pkt. 3, og «namnegjeldsbrev», jf.
pkt. 4. Disse fire dokumenttypene er i all hovedsak dokumenter som er laget med
tanken om at de skal omsettes. Reglene for omsetningsgjeldsbrev er således i
større grad beskyttende overfor erverver. Dette presenteres godt av Bergsåker i
hans Pengekravsrett, 3. utgave.

I korte ordlag kan et
«gjeldsbrev», ut fra forarbeidene til gjeldsbrevloven defineres som «skriftlige
og i det ytre selvstendige løfter om å betale penger». Dette er en definisjon
som, selv om den ikke er definert noe sted i loven, synes å være trykket til så
vel teoriens som rettspraksisens bryst. Ut fra den ovennevnte setning kan det
utledes tre vilkår for at
gjeldsbrevdefinisjonen kan gjøres gjeldende: For det første må løftet være
skriftlig. Videre er det et vilkår at dette skriftlige løftet må fremstå som
selvstendig. Dette kan tolkes som et vilkår om at løftet må være ubetinget. Det
avsluttende vilkåret er at løftet som gis i det skriftlige dokumentet må angå
penger, nærmere bestemt en eksplisitt sum.

Hva som er et
«gjeldsbrev» er i denne sammenheng helt sentralt, både for å avgrense mot andre
kravstyper innenfor faget Pengekravsrett, men også for å skille mellom hva som
kan utledes for å være såkalte enkle
gjeldsbrev og det som kalles for omsetningsgjeldsbrev.

«Gjeldsbrev»

Innledningsvis kan det
presiseres at med formuleringen «overdragelse» søker oppgaveteksten å begrense
besvarelsen mot bl.a. pantsettelse. Dette til tross for at bestemmelsene som er
de aktuelle for denne oppgaven bærer store likhetstrekk med reglene om
pantsettelse, faller sistnevnte utenfor besvarelsens siktemål. Videre ligger
det i begrepet «gjeldsbrev», et klart indisium på at andre krav som er aktuelle
på formuerettens område, ikke skal behandles. Helhetlig må oppgaven kunne sies
å søke en dyptgående drøftelse av bestemmelsene knyttet til forholdet mellom
cessus og cesjoner i tilfellet av cesjon. Oppgaven vil bli disponert slik at
det først gjøres rede for gjeldsbrevbegrepet, før det således vil bli drøftet
cessus rett til å fremme innsigelser mot cesjonaren. Videre vil det bli belyst
hvilke muligheter cessus har til å motregne overfor cesjonaren. Det rettslige
utgangspunktet for oppgaven vil fortrinnsvis være gjeldsbrevloven, lov av 17
februar 1939 nr. 1 (heretter også omtalt som gbl.).

Det overordnede tema for
denne besvarelsen er forholdet mellom debitor cessus og cesjonar ved
overdragelse av gjeldsbrev. Dette må kunne hevdes å være et av de mest sentrale
temaer innenfor formueretten, og byr på en rekke utfordringer hva gjelder både
forståelse og omfang. Sentralt blir derfor å avgrense teksten og fremheve de
mest kritiske punkter innenfor overdragelsesforholdet mellom debitor cessus og
cesjonar.

Innledning